Geoteknikk og geoteknisk prosjektering

Plan- og bygningsloven setter de overordnede juridiske premissene for det geotekniske prosjekteringsarbeidet. Vi redegjør først her for det foreliggende regelverk, og hvilke parter som har hvilket ansvar i denne sammenheng. Videre redegjøres for prosjekteringsforutsetningene for den geotekniske prosjekteringen.


Plan- og bygningsloven


I pbl.§ 28-1 fremkommer at:
Grunn kan bare bebygges, eller eiendom opprettes eller endres, dersom det er tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Det samme gjelder for grunn som utsettes for fare eller vesentlig ulempe som følge av tiltak.

For grunn som ikke er tilstrekkelig sikker, skal kommunen om nødvendig nedlegge forbud mot opprettelse eller endring av eiendom eller oppføring av byggverk, eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om sikkerhetsnivå og krav til undersøkelser, sikringstiltak for person eller eiendom, dokumentasjon av tiltaket og særskilte sikringstiltak.

I pbl.§ 29-5 fremkommer at:
Ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas.

For å sikre at ethvert tiltak får en forsvarlig og tilsiktet levetid, skal det ved prosjektering og utførelse tas særlig hensyn til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet.

Departementet kan i forskrift gi utfyllende bestemmelser om tekniske krav til tiltak, herunder om krav til energiløsninger.


Teknisk forskrift, TEK 10 §7-1 Generelle krav om sikkerhet mot naturpåkjenninger

I TEK 10 § 7-1 fremkommer at:
Byggverk skal plasseres, prosjekteres og utføres slik at det oppnås tilfredsstillende sikkerhet mot skade eller vesentlig ulempe fra naturpåkjenninger.

Tiltak skal prosjekteres og utføres slik at byggverk, byggegrunn og tilstøtende terreng ikke utsettes for fare for skade eller vesentlig ulempe som følge av tiltaket



Veiledning til teknisk forskrift, TEK 10 §7-1 Generelle krav om sikkerhet mot naturpåkjenninger
Bestemmelsen er hjemlet i pbl. §§ 28-1 og 29-5. Det følger av
pbl. § 29-5 at ethvert tiltak skal prosjekteres og utføres slik at det ferdige tiltaket oppfyller krav til sikkerhet, helse, miljø og energi, og slik at vern av liv og materielle verdier ivaretas. Pbl. § 28-1 sier at det skal være tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold. Kommunen kan forby oppføring av byggverk eller stille særlige krav til byggegrunn, bebyggelse og uteareal.

Veiledning til første ledd
Det er ingen innholdsmessig forskjell mellom begrepene ”tilstrekkelig sikkerhet” i plan- og bygningsloven og ”tilfredsstillende sikkerhet” i forskriften.
Kravet om at byggverk skal ha tilfredsstillende sikkerhet mot naturpåkjenninger gjelder for de laster man prøver å unngå ved å plassere bygninger slik at de ikke rammes av naturpåkjenningen. Eksempel på denne typen laster er flom og skred.
Når det gjelder laster som byggverk dimensjoneres for og som er gjenstand for ordinær prosjektering, så som snølaster, vindlaster og seismiske laster er disse omhandlet i prosjekteringsstandarder og omfattes av § 10-2. Det er viktig å ta hensyn til lokale klimaforhold. Dette er også presisert i pbl. § 29-5

Veiledning til andre ledd
Byggverk, byggegrunn og tilstøtende terreng må ikke bli usikker som følge av tiltak, som for eksempel terrenginngrep. Bestemmelsen omfatter alle typer tiltak som kan føre til fare for grunnen, eksempelvis sprengningsarbeider, gravearbeider og andre terrenginngrep som f.eks. høye og bratte utsprengte/utgravde skråninger. Skjæringer må utføres slik at byggegrunn og tilstøtende terreng gis tilfredsstillende sikkerhet mot at det blir utløst skred.

Bestemmelsen gjelder også for eventuelle sikringstiltak der disse er etablert utenfor tomta.
 
Bestemmelsen omfatter ikke fare for grunnen der det er naturens beskaffenhet alene som er årsak.


Teknisk forskrift, TEK 10 §7-2 Sikkerhet mot flom og stormflo

1.
Byggverk hvor konsekvensen av en flom er særlig stor, skal ikke plasseres i flomutsatt område.


2.
For byggverk i flomutsatt område skal sikkerhetsklasse for flom fastsettes. Byggverk skal plasseres, dimensjoneres eller sikres mot flom slik at største nominelle årlige sannsynlighet i tabellen nedenfor ikke overskrides. I de tilfeller hvor det er fare for liv fastsettes sikkerhetsklasse som for skred, jf. § 7-3.

Tabell: Sikkerhetsklasser for byggverk i flomutsatt område


3.
Første og annet ledd gjelder tilsvarende for stormflo.

4.
Byggverk skal plasseres eller sikres slik at det ikke oppstår skade ved erosjon


    Veiledning til Teknisk forskrift, TEK 10 §7-2 Sikkerhet mot flom og stormflo

    Innledning
Med flom menes her oversvømmelse ved økt vannføring og vannstand i elver, bekker og vann som følge av stor nedbør og/eller snøsmelting, og oppdemming som følge av isgang eller skred. Bestemmelsene i § 7-2 gjelder sikkerhet mot saktevoksende flommer som normalt ikke medfører fare for menneskeliv.

Med stormflo menes vannstander høyere enn normal flo i sjø som følge av kraftig lavtrykk og sterk vind.

For typer av flommer som kan medføre fare for tap av menneskeliv gjelder kravene for skred ( § 7-3 ). Under flommer i bratte vassdrag med løsmasser kan det oppstå sterk erosjon og massetransport, og bølger av løsmasser og vann nedover løpet, såkalte flomskred. Massene og vannet vil ha høy hastighet og stor kraft, og kan føre til fare for tap av menneskeliv. Også situasjoner der bekker og elver brått tar nye løp og der en kan få flodbølger etter oppdemminger fra skred vil være farlige

Årlig sannsynlighet / gjentaksintervall - flom og stormflo
Sikkerhet mot flom og stormflo reguleres ved sikkerhetsklasser med utgangspunkt i største nominelle årlige sannsynlighet. Flomstørrelser angis gjerne med et antall års gjentaksintervall. Gjentaksintervallet sier hvor ofte en flom eller stormflo av samme størrelse opptrer i gjennomsnitt over en lang årrekke. En flom med gjentaksintervall på 200 år, også kalt 200-årsflom, opptrer i gjennomsnitt hvert 200. år. Hvert år er sannsynligheten for 200-årsflom lik 1/200, det vil si 0,5 %. Dette utelukker ikke at en kan få to 200-årsflommer med kort tids mellomrom. Beregning av gjentaksintervall for flom eller stormflo er basert på historiske observasjoner og måling av vannføring og/eller vannstand.

NVE har utarbeidet flomsonekart for de mest skadeutsatte strekningene i Norge. Kartene, som viser oversvømt areal ved flommer med ulike gjentaksintervall, finnes på NVEs hjemmesider .

Oversikt over ulike vannstandsnivå, inkludert dagens stormflonivåer, kan hentes fra Kartverkets hjemmesider . Det finnes estimater for stormflo som kan brukes for å kartlegge arealer som kan bli oversvømt av stormflo i framtiden ( Havnivåstigning. Estimater for framtidig havnivåstigning i norske kystkommuner, DSB, 2009 ).


I tillegg til selve vannstanden må en vurdere bølgehøyder som kan opptre samtidig med stormfloen på det aktuelle stedet. Det er bølgekreftene som ved høye sjøvannstander ofte gir de største skadene. I DSBs rapport Håndtering av havnivåstigning i kommunal planlegging gis det råd om hvordan kommuner og andre kan gå fram for å skaffe seg oversikt over farer, risikoer og sårbarhet for havnivåstigning, stormflo og bølgepåvirkning.

Ved mistanke om flomfare der det ikke er utarbeidet flomsonekart, må det innhentes nødvendig kompetanse til å utrede flomfaren. Normalt gjøres dette på grunnlag av historiske flomdata fra det aktuelle eller nærliggende, tilsvarende vassdrag.

Endringer i klimaet med mer nedbør og mer intense regnskyll kan øke flomfaren. Særlig små bratte vassdrag er følsomme for regnskyll med høy intensitet. Flom kan derfor forekomme i vassdrag der dette ikke har vært et problem tidligere.

Veiledning til første ledd
Kravet gjelder byggverk som har nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, slik som regionsykehus, regionale/nasjonale beredskapsinstitusjoner o.l. Kravet gjelder videre byggverk for virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften (virksomheter med anlegg der det fremstilles, brukes, håndteres eller lagres farlige stoffer).

Kravet i denne bestemmelsen kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket flomsikkert, dvs. at det ikke er en løsning å sikre eller tilpasse tiltaket slik at det tåler oversvømmelse. Bakgrunnen er at de spesielle tiltakene som denne bestemmelsen er myntet på må fungere også under flom, eller at flomskader kan gi livsfarlig forurensning.

Veiledning til andre ledd

Sikkerhetsklasser mot flom
I denne bestemmelsen er det definert tre sikkerhetsklasser med ulike flomstørrelser (angitt med gjentaksintervall). Hvilken sikkerhetsklasse ulike typer byggverk tilhører er avhengig av konsekvensene ved oversvømmelse. Konsekvensene er igjen avhengig av hvilke funksjoner byggverkene har og/eller kostnadene ved skader.

Sikkerhetskravene i § 7-2 annet ledd kan oppnås enten ved å plassere byggverket utenfor flomutsatt område, ved å sikre det mot oversvømmelse eller ved å dimensjonere og konstruere byggverket slik at det tåler belastningene og skader unngås. Der det er praktisk mulig bør en velge det første alternativet, dvs. plassere byggverket utenfor området som oversvømmes ved flom med det aktuelle gjentaksintervallet.

Retningsgivende eksempler på byggverk som kommer inn under de ulike sikkerhetsklassene for flom:

Sikkerhetsklasse F1:
Sikkerhetsklasse F1 gjelder tiltak der oversvømmelse har liten konsekvens. Dette omfatter byggverk med lite personopphold og små økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser, eksempelvis
- Garasje
- Lagerbygning med lite personopphold

Sikkerhetsklasse F2:
Sikkerhetsklasse F2 gjelder tiltak der oversvømmelse har middels konsekvens. Dette omfatter de fleste byggverk beregnet for personopphold, eksempelvis
- Bolig, fritidsbolig og campinghytte
- Garasjeanlegg og brakkerigg
- Skole og barnehage
- Kontorbygning  
- Industribygg
- Driftsbygning i landbruket som ikke inngår i sikkerhetsklasse F1

De økonomiske konsekvensene ved skader på byggverket kan være stor, men kritiske samfunnsfunksjoner settes ikke ut av spill.

I deler av flomutsatte områder kan det være større fare enn ellers. I flomutsatte områder der det under flom vil være stor dybde eller sterk strøm bør det være samme sikkerhetsnivå som sikkerhetsklasse F3. Dette gjelder områder der dybden er større enn 2 m og der produktet av dybde og vannhastighet (i m/s) er større enn 2 m 2 /s.

Sikkerhetsklasse F3:
Sikkerhetsklasse F3 gjelder tiltak der oversvømmelse har stor konsekvens. Dette omfatter byggverk for sårbare samfunnsfunksjoner og byggverk der oversvømmelse kan gi stor forurensning på omgivelsene, eksempelvis
- Byggverk for særlig sårbare grupper av befolkningen, f.eks. sykehjem og lignende
- Byggverk som skal fungere i lokale beredskapssituasjoner, f.eks. sykehus, brannstasjon, politistasjon, sivilforsvarsanlegg og infrastruktur av stor samfunnsmessig betydning. For byggverk som har regional eller nasjonal betydning i beredskapssituasjoner gjelder § 7-2 første ledd.
- Avfallsdeponier der oversvømmelse kan gi forurensningsfare. For deponier som omfattes av storulykkeforskriften gjelder § 7-2 første ledd.

Sikring mot flom
Forutsetningen for å plassere byggverk i områder der sannsynligheten for flom er større enn minstekravet i forskriften, er at det gjennomføres risikoreduserende tiltak (sikringstiltak i området eller tilpasning av bebyggelsen). De risikoreduserende tiltakene må redusere sannsynligheten for eller konsekvensen av flomvann mot bebyggelsen til det nivå som er angitt i forskriften.

Eksempler på sikringstiltak vil være å heve byggegrunnen til flomsikkert nivå, bygge uten kjeller eller bygge flomvoller eller andre konstruksjoner som holder vannet unna bebyggelsen.
Der det ikke er praktisk mulig å plassere eller sikre byggverk mot flom, kan en utforme og dimensjonere byggverket slik at det tåler oversvømmelse og dermed ikke fører til fare for mennesker eller større materielle skader.

Byggverk som i kraft av sin funksjon må ligge i flomutsatte områder, slik som kaier, bruer, pumpehus og lignende, må konstrueres og oppføres slik at de er i stand til å tåle belastningene under flom. Sikkerheten for dammer og andre vassdragstiltak er regulert etter reglene i vannressursloven og tilhørende forskrifter.

Veiledning til tredje ledd

Bestemmelsen om flom omfatter også stormflo. Det betyr at de samme sikkerhetsnivåene gjelder.


Veiledning til fjerde ledd
Erosjon er en fremskridende prosess hvor sikkerhetsnivået ikke kan angis som gjentaksintervall, slik som for flom. For et areal innenfor en elvekant med løsmasser der det pågår erosjon, vil sannsynligheten for at arealet skal undergraves øke med tiden. Byggverk må derfor legges i sikker avstand fra erosjonsutsatt skråning, ev. må skråningen sikres mot erosjon. Avstanden til erosjonsutsatt elvekant bør være minst like stor som høyden på kanten (målt fra toppen av skrent til normalvannstand i elv/bekk), og ikke under 20 m selv om høyden er mindre enn dette (se figur 1). Avstanden kan være mindre dersom elven/bekken sikres mot erosjon, og bør være større der elvekanten består av lett eroderbare masser.

Der elvekanten består av materialer der det kan oppstå brå, større utglidninger (kvikkleire og andre materialer med sprøbruddegenskaper) gjelder sikkerhetsnivåene for skred.

§ 7-2 Figur 1: Sikkerhetssone mot erosjon

Henvisninger
- Retningslinjer 2-2011 Flaum- og skredfare i arealplanar, NVE

- HO-1/2008 Utbygging i fareområder, Temaveiledning, Statens bygningstekniske etat
- Klimatilpasning innen NVEs ansvarsområder - Strategi 2010 - 2014, NVE
- Klimatilpasning Norge - regjeringens nettportal
-
Havnivåstigning. Estimater for framtidig havnivåstigning i norske kystkommuner , DSB, 2009
- Håndtering av havnivåstigning i kommunal planlegging (2011), DSB
- Utvalg av referansestandarder fra Standard Norge
- Anvisninger i Byggforskserien fra SINTEF Byggforsk


Teknisk forskrift, TEK 10 §7-3 Sikkerhet mot skred

I TEK 10 § 7-3 fremkommer at:
Byggverk hvor konsekvensen av et skred, herunder sekundærvirkninger av skred, er særlig stor, skal ikke plasseres i skredfarlig område.

For byggverk i skredfareområde skal sikkerhetsklasse for skred fastsettes. Byggverk og tilhørende uteareal skal plasseres, dimensjoneres eller sikres mot skred, herunder sekundærvirkninger av skred, slik at største nominelle årlige sannsynlighet i tabellen nedenfor ikke overskrides.




Veiledning til Teknisk forskrift TEK 10 §7-3 Sikkerhet mot skred

Kravene i forskriften gjelder alle typer skred, herunder skred i fast fjell (fjellskred og steinsprang), i løsmasser (jordskred, flomskred og kvikkleireskred) og i snø (løssnøskred, flakskred og sørpeskred).Kravene i forskriften gjelder også sekundærvirkninger av skred. Skred, eksempelvis store fjellskred, kan føre til flodbølger og flom i fjorder og vassdrag som kan få store konsekvenser for mennesker og miljø. Fra store skred i bratt terreng kan det forekomme skadelige lufttrykkvirkninger.

Årlig sannsynlighet / gjentaksintervall - skred
Skredfare angis som regel ved årlig sannsynlighet. For gjentakende skred, slik som snøskred, brukes ofte begrepet gjentaksintervall om det samme. Et snøskred med gjentaksintervall 1000 år (ofte kalt 1000-årsskred) har en årlig sannsynlighet på 1/1000, det vil si 0,1 %. Dette utelukker ikke at en kan få to 1000-årsskred med kort tids mellomrom.

Sannsynligheten for at et byggverk skal rammes av skred er avhengig av sannsynligheten for at et skred skal løsne og sannsynlig skredløp og utløpsdistanse. Forskriften angir krav til nominell årlig sannsynlighet fordi det er umulig å beregne skredsannsynligheten eksakt. Det skal i tillegg til teoretiske beregningsmetoder brukes faglig skjønn. I områder som kan utsettes for flere typer skred er det den samlede nominelle årlige sannsynligheten for skred som skal legges til grunn.

I fjellsider og skråninger der skred kan opptre tilfeldig langs fjellsiden, må sannsynligheten for skred ses i sammenheng med bredden på skredet og utstrekningen av det utsatte området. Nominell sannsynlighet for skred er definert som sannsynlighet for skred per enhetsbredde på 30 m på tvers av skredretningen når tomtebredden ikke er fastlagt.

For kvikkleireskred er det med dagens metoder umulig å gradere skredfare etter sannsynlighet. Det er derfor beskrevet en egen prosedyre for hvordan tilfredsstillende sikkerhet mot kvikkleireskred kan oppnås.

Veiledning til første ledd
Kravet gjelder byggverk hvor konsekvensene av en skredhendelse vil være særlig store og gi uakseptable konsekvenser for samfunnet. Hvilke byggverk som vil falle inn under denne bestemmelsen vil være avhengig av skredtype og størrelse samt skadefenomenets type.

Kravet gjelder for eksempel bygninger som har nasjonal eller regional betydning for beredskap og krisehåndtering, slik som regionsykehus, regional/nasjonal beredskapsinstitusjon og lignende. Kravet gjelder videre byggverk for virksomheter som omfattes av storulykkeforskriften (virksomheter med anlegg der det fremstilles, brukes, håndteres eller lagres farlige stoffer).

Kravet i denne bestemmelsen kan bare tilfredsstilles ved å plassere byggverket utenfor skredfarlig område, dvs. at det ikke er en løsning å sikre byggverket mot skred. Bakgrunnen er at de spesielle byggverkene denne bestemmelsen er myntet på må fungere også ved store skredulykker, eller at et skred kan gi livsfarlig forurensning.


Når det gjelder fjellskred med påfølgende flodbølge der personsikkerhet er ivaretatt og vilkårene i § 7-4 er oppfylt, vil imidlertid bestemmelsen eksempelvis omfatte:

1.
Byggverk som må fungere i beredskapssituasjoner. Dette kan være sykehus, brannstasjon, politistasjon, sivilforsvarsanlegg og infrastruktur av stor samfunnsmessig betydning så som telekommunikasjon og energiforsyning.

2.
Bygninger med beboere/brukere som ikke kan evakueres ved egen hjelp. Dette kan være barnehage, sykehjem, omsorgsbolig og enkelte rehabiliteringsinstitusjoner.

3.
Byggverk og installasjoner som kan medføre akutt forurensning, så som tankanlegg for lagring/omsetting av drivstoff, eksempelvis bensinstasjoner.

Veiledning til andre ledd

Sikkerhetsklasser for skred
Ved plassering av byggverk i skredfarlige områder er det i § 7-3 annet ledd definert tre sikkerhetsklasser for skred, inndelt etter sannsynlighet for og konsekvens ved skred. Sikkerhetskravene i de tre klassene er satt ut i fra at sikkerheten skal ivaretas både for menneskeliv og for materielle verdier.

Tilfredsstillende sikkerhet mot skred er angitt som en største nominell årlig sannsynlighet for skred. Sannsynligheten i tabellen angir den årlige sannsynligheten for skredskader av betydning, dvs. skred med intensitet som kan medføre fare for liv og helse og/eller større materielle skader. Dette innebærer at en for de fleste skredtyper kan redusere utløpsområdet i forhold til det maksimale utløp til skred med den aktuelle sannsynligheten.

Kravet i forskriften er formulert ut i fra at desto større konsekvensen av skred kan være, desto lavere nominell sannsynlighet for skred kan aksepteres. Dette gjenspeiles i de tre sikkerhetsklassene for skred.

I vurderingen av hvilken sikkerhetsklasse byggverket kommer i, må det tas hensyn til konsekvenser for liv og helse, samt økonomiske verdier.

Sikkerhetskravene i § 7-3 annet ledd kan oppnås enten ved å plassere byggverket utenfor skredfarlig område, ved sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal eller ved å dimensjonere og konstruere byggverket slik at det tåler belastningene et skred kan medføre. Der det er praktisk mulig bør en velge det første alternativet, dvs. plassere byggverket utenfor området hvor det er skredfare.

Retningsgivende eksempler på byggverk som kommer inn under de ulike sikkerhetsklassene for skred:

Sikkerhetsklasse S1
Sikkerhetsklasse S1 omfatter tiltak der et skred vil ha liten konsekvens. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt ikke oppholder seg personer og der det er små økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne sikkerhetsklassen er
1.
garasje, uthus og båtnaust

2.
mindre brygger

3.
lagerbygning med lite personopphold

Sikkerhetsklasse S2
Sikkerhetsklasse S2 omfatter tiltak der et skred vil føre til middels konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg maksimum 25 personer og/eller der det er middels økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne sikkerhetsklassen er

1.
enebolig, tomannsbolig og eneboliger i kjede/rekkehus/boligblokk/fritidsbolig med maksimum 10 boenheter

2.
arbeids- og publikumsbygg/brakkerigg/overnattingssted hvor det normalt oppholder seg maksimum 25 personer. Byggverk der det er nødvendig å kreve et høyere sikkerhetsnivå ut fra hensynet til personsikkerhet inngår i sikkerhetsklasse S3, eksempelvis sykehjem, skole og barnehage.

3.
driftsbygning i landbruket

4.
parkeringshus og havneanlegg

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S2 kan kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal reduseres til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S1 (1/100). Dette fordi eksponeringstiden for personer og dermed faren for liv og helse normalt vil være vesentlig lavere utenfor bygningene.

Sikkerhetsklasse S3
Sikkerhetsklasse S3 omfatter tiltak der et skred vil føre til store konsekvenser. Dette kan eksempelvis være byggverk der det normalt oppholder seg mer enn 25 personer og/eller der det er store økonomiske eller andre samfunnsmessige konsekvenser.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne sikkerhetsklassen er

1.
eneboliger i kjede/rekkehus/boligblokk/fritidsbolig med mer enn 10 boenheter

2.
arbeids- og publikumsbygg/brakkerigg/overnattingssted hvor det normalt oppholder seg mer enn 25 personer

3.
skole, barnehage, sykehjem og lokal beredskapsinstitusjon

For bygninger som inngår i sikkerhetsklasse S3 kan det vurderes å redusere kravet til sikkerhet for tilhørende uteareal til sikkerhetsnivået som er angitt for sikkerhetsklasse S2 (1/1000), dersom dette vil gi tilfredsstillende sikkerhet for tilhørende uteareal. Momenter som må vurderes i denne sammenheng er eksponeringstiden for personer, antall personer som oppholder seg på utearealet, mv

Sikring mot skred
Byggverk som reguleres av sikkerhetskravene i § 7-3 annet ledd kan plasseres i områder der sannsynligheten for skred er større enn minstekravet i forskriften. Forutsetningen er at det gjennomføres sikringstiltak som reduserer sannsynligheten for skred mot byggverket og tilhørende uteareal til det nivå som er angitt i forskriften.Bygninger kan dimensjoneres til å tåle krefter fra skred dersom skredlastene ikke er for store. Maksimal skredlast bør ikke være større enn anslagsvis 50 kPa-60 kPa.

Kvikkleireskred
Kvikkleireskred opptrer som en engangshendelse. Krav til sikkerhet gjelder for denne faretypen, men i praksis vil det være umulig å angi sannsynlighet for kvikkleireskred. Derfor er sikkerhetsklassene ikke så godt egnet. Sikkerhetsnivå for en faresone for kvikkleireskred fastsettes derfor ved en sikkerhetsfaktor, F. Sikkerhetsfaktoren angir forholdet mellom stabiliserende krefter og drivende krefter for den skråningen som har lavest stabilitet i faresonen.Et område der det er fare for kvikkleireskred, en faresone, kan ha betraktelig større utbredelse enn selve tiltaket. For tiltak som kan påvirke områdestabiliteten, medføre fare for menneskeliv eller store materielle skader ved skred, må det kartlegges hvor stort område som kan omfattes av et skred, både løsne- og utløpsområde. Utredning av områdestabilitet (soneutredning) innebærer å vurdere alle skråninger hvor et skred kan utløses og forplante seg inn i tiltaksområdet, samt områder hvor skredmasser ovenfra kan ramme tiltaksområdet.

Behov for utredning og eventuell sikring av områdestabiliteten i faresoner for kvikkleireskred er avhengig av tiltakskategori, og for tiltakskategori K2-K4 også hvilken faregrad sonen har.

Tiltakskategori bestemmes av tiltakets påvirkning på områdestabiliteten og av konsekvensene ved skred. Konsekvensene bestemmes av tiltakets størrelse og verdi samt i hvilken grad tiltaket vil medføre tilflytning av personer.

Preaksepterte ytelser
Preaksepterte ytelser for sikkerhet mot kvikkleireskred (områdestabilitet) er vist i tabell 1.
For lokalstabilitet vil forskriftens krav til sikkerhet være oppfylt dersom prosjektering skjer i samsvar med
§ 10-2.
For tiltakskategori K1-K4 forutsettes det at vurderingene gjøres av fagkyndig


* Det er ikke nødvendig med fullstendig utredning av sonen. Selve tiltaket kan utføres med et tilhørende stabiliserende tiltak for å oppnå «ikke forverring» av områdestabiliteten.

Det er den samlede konsekvensen for tiltakene som avgjør tiltakskategori. Ved arealplanlegging vil tiltakskategorien i de fleste tilfeller være K4.

Tiltakskategori K0 og K1 gjelder for begrensede tiltak uten negativ påvirkning på områdestabiliteten og uten tilflytning av personer. For disse er det ikke behov for avgrensning av faresone eller klassifisering av faregrad.

For tiltak i tiltakskategori K2-K4 må faresone identifiseres og avgrenses og faregrad fastsettes. Metode for dette er beskrevet i NVEs veileder Sikkerhet mot kvikkleireskred (NVE-veileder 7/2014).

For tiltak i tiltakskategori K2 i soner med lav og middels faregrad samt K3 i soner med lav faregrad, der det kreves ”ikke forverring” av stabiliteten, må det gjøres stabilitetsvurderinger av skråningene som tiltaket påvirker, men det er ikke nødvendig med full soneutredning. Tiltaket kan utføres med et tilhørende stabiliserende tiltak som er dokumentert å gi ”ikke forverring”.

For øvrige tiltak i tiltakskategori K2-K4 skal hele sonen utredes med stabilitetsberegninger i samsvar med NVEs veileder Sikkerhet mot kvikkleireskred (NVE-veileder 7/2014). Kravet til beregningsmessig sikkerhet for områdestabiliteten ved ny utbygging er sikkerhetsfaktor, F ≥ 1,4. Der sikkerheten er lavere kreves sikringstiltak som bedrer sikkerhetsnivået til sikkerhetsfaktor F ≥ 1,4 eller en prosentvis forbedring i samsvar med figur 1, avhengig av tiltakskategori og faregrad i tabell 1. Stabilitetsanalysene må gjøres før og etter stabiliserende tiltak. Utløpsområder for skredmasser som kan utgjøre fare må også skisseres.


X-aksen viser kravet til prosentvis forbedring, beregnet etter stabiliserende tiltak (topografiske endringer/bruk av lette masser).

Metoden med prosentvis forbedring kan bare nyttes ved å gjøre topografiske endringer og ved bruk av lette masser. Dersom man velger å bedre områdets stabilitet ved grunnforsterkning, må en oppnå beregningsmessig sikkerhetsfaktor F ≥ 1,4 etter at tiltaket er utført.
 
Det skal dokumenteres at tilstrekkelig sikkerhet kan oppnås i alle faser av utbyggingen. Eventuelle nødvendige stabilitetsforbedrende tiltak skal gjennomføres før oppstart av anleggsarbeider som kan påvirke stabiliteten i negativ retning. En nærmere beskrivelse av metoder og prosedyrer er gitt i NVEs veileder Sikkerhet mot kvikkleireskred (NVE-veileder 7/2014).
 
Det må i tillegg undersøkes om det er aktiv erosjon som kan utløse skred i sonen. Hvis aktiv erosjon forekommer skal denne hindres for tiltakskategorier K1-K4.

Plassering i tiltakskategori
Nedenfor følger retningsgivende eksempler for de ulike tiltakskategoriene. Det kan være grunn til å plassere tiltaket i en høyere tiltakskategori dersom et skred kan gi alvorlige konsekvenser for omkringliggende bebyggelse, eksempelvis tiltak i tettbygd strøk der faresonen har lav stabilitet.For definisjon av byggverk, se
definisjonsliste.

Tiltakskategori K0 og K1
Tiltakskategori K0 og K1 gjelder begrensede tiltak der det ikke er nødvendig å identifisere, avgrense eller faregradsevaluere faresoner. Det er en forutsetning at tiltakene ikke påvirker områdestabiliteten negativt i noen faser og at det ikke er behov for stabiliserende tiltak (utenom selve tiltaket).

Tiltakskategori K0
Tiltakskategori K0 omfatter mindre byggverk som medfører svært begrensede terrenginngrep eller laster og ingen tilflytning av personer.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne kategorien er

1.
enkle garasjer, naust og uthus

2.
mindre veger som ikke medfører utfyllinger i toppen av skråninger eller skjæringer i bunnen av skråninger og mindre grøfter og lignende, eksempelvis skogsbilveger og gårdsveger

3.
mindre tilbygg og påbygg på eksisterende bebyggelse

Tiltakskategori K1
Tiltakskategori K1 omfatter byggverk, herunder terrenginngrep og anlegg, av begrenset størrelse og tyngde (inkludert inventar) med lite personopphold.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne kategorien er

1.
mindre driftsbygninger i landbruket og lagerbygg av begrenset verdi

2.
mindre massedeponier og VA-anlegg

3.
mindre veger og trafikksikkerhetstiltak som gang- og sykkelveger, over- og underganger og tiltak i forbindelse med anlegg av midtdeler og lignende

Selve tiltakene kan utføres med lette masser for å oppnå at stabiliteten ikke forverres.

Tiltakskategori K2, K3 og K4
Tiltakskategori K2, K3 og K4 gjelder tiltak der det er nødvendig å identifisere, avgrense og faregradsevaluere hele faresonen.

Tiltakskategori K2
Tiltakskategori K2 omfatter byggverk nevnt under kategori K1 når tiltaket vil påvirke områdestabiliteten negativt dersom det ikke gjennomføres stabiliserende tiltak utenom selve tiltaket.

Tiltakskategori K3
Tiltakskategori K3 gjelder byggverk som medfører begrenset tilflytning/personopphold til området eller tiltak med stor verdi (utover tiltak i K0-K2).  

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne kategorien er

1.
enebolig, to eneboliger, tomannsbolig, fritidsbolig med maksimum to boenheter og to fritidsboliger med én boenhet

2.
større driftsbygninger i landbruket

3.
mindre utendørs publikumsanlegg

4.
mindre næringsbygg

5.
større VA-anlegg

Tiltakskategori K4
Tiltakskategori K4 gjelder tiltak som medfører større tilflytning/personopphold til området enn tiltak i K3 samt tiltak som gjelder viktige samfunnsfunksjoner.

Eksempler på byggverk som kan inngå i denne kategorien er

1.
mer enn to eneboliger/fritidsboliger

2.
eneboliger i kjede/rekkehus/boligblokk/fritidsbolig med mer enn to boenheter

3.
bolig- og hyttefelt

4.
skole og barnehage

5.
sykehjem

6.
større næringsbygg

7.
kontorbygning og idretts- og industrianlegg

8.
større utendørs publikumsanlegg

9.
lokale beredskapsinstitusjoner

Skredsundersøkelser/ skredkartlegging
Der det kan være tvil om det foreligger fare for skred, skal det gjennomføres skredtekniske analyser og beregninger av person(er) med dokumentert kompetanse innen de aktuelle fagområdene.

For å dokumentere at sikkerhetsnivået i forskriften er oppfylt gir skredkart verdifull informasjon. Informasjonen fra slike kart kan vurderes opp mot sikkerhetskravet for aktuelle bygninger. Dersom kartleggingen viser at sannsynligheten for en hendelse er større enn det som er gitt i forskriften, må kommunen gi avslag på byggesøknaden eller be om ytterligere dokumentasjon på at sikkerheten likevel er ivaretatt.

Det finnes tre kategorier kart som nyttes i forbindelse med arealplanlegging og byggesaksbehandling; aktsomhetskart, faresonekart og faregradskart-kvikkleire.

1.
Aktsomhetskart viser områder med potensiell fare der det må vises aktsomhet i forhold til skredfare. Til nå er det utgitt aktsomhetskart for steinsprang og for snøskred på
www.skrednett.no. Kartene er utarbeidet ved bruk av en datamodell som ut fra terrenghelning har identifisert terreng der utløsning av skred er mulig. Utløpsområder er beregnet automatisk. Det er ikke gjort feltarbeid ved utarbeidelse av kartene, og effektene for eksempel skogsdekke og utførte sikringstiltak er ikke vurdert. Disse kartene er grove oversiktskart som er ment å gi en første indikasjon på mulig skredfare. Dersom planlagt bebyggelse ligger innenfor aktsomhetsområder, må det utføres nærmere undersøkelser for å finne grensen for skred med de ulike skredsannsynligheter som er gitt i § 7-3 annet ledd.

Aktsomhetskartene viser ikke utløsningsområder med mindre høydeforskjell enn 20 m. Bratte skrenter med mindre høydeforskjell enn 20 m vil derfor ikke synes på kartet, og i en del tilfeller kan også skråninger mellom 20 m og 50 m falle utenfor. En detaljert utredning av skredfare i forbindelse med reguleringsplan eller byggesak må derfor også omfatte en vurdering av mulige skredfarlige skrenter utenfor aktsomhetsområdene.

2.
Faresonekart viser skredfarlige områder der faregraden er angitt med sannsynlighet. Kartene viser hvilke områder som er utsatt for skredfare relatert til sikkerhetsnivåene i forskriften og kan nyttes direkte som grunnlag for byggesaksbehandling og ved arealplanlegging. Det er foreløpig ingen samlet nasjonal oversikt over alle faresonekart som er utarbeidet. Disse kartene er det kommunene selv som har oversikt over.

3.
Faregradskart-kvikkleire er utarbeidet for en del av landet og publisert på www.skrednett.no. Kartene viser områder der det er registrert større skredfarlige kvikkleiresoner. For å finne den eksakte utstrekningen av sonen og for å analysere skredfaren må det gjøres nærmere geotekniske undersøkelser i samsvar med det som er beskrevet under punktet Kvikkleireskred ovenfor. En må være oppmerksom på at det også i de områdene som er kartlagt kan finnes kvikkleireforekomster utenom de sonene som er identifisert. Ved utbygging i alle områder med marin leire må en derfor sjekke om det finnes mulige skredfarlige kvikkleireforekomster, også utenfor de identifiserte sonene.


Henvisninger
-
Retningslinjer 2-2011 Flaum- og skredfare i arealplanar, NVE
- Sikkerhet mot kvikkleireskred. Vurdering av områdestabilitet ved arealplanlegging og utbygging i områder med kvikkleire og andre jordarter med sprøbruddegenskaper
-
Veiledning ved små inngrep i kvikkleiresoner, (NGI-rapport 2001008-62)
- Program for økt sikkerhet mot leirskred - Metode for kartlegging og klassifisering av faresoner, kvikkleire (NGI 200001008-2, rev. 3, 8. oktober 2008)
- HO-1/2008 Utbygging i fareområder, Temaveiledning, Statens bygningstekniske etat
- Klimatilpasning Norge - regjeringens nettportal
-
Utvalg av referansestandarder fra Standard Norge
- Anvisninger i Byggforskserien fra SINTEF Byggforsk

Teknisk forskrift, TEK 10 §10-1 Pesonlig og materiell sikkerhet

I TEK 10 § 10-1 fremkommer at:
Byggverk skal plasseres, prosjekteres og utføres slik at det oppnås tilfredsstillende sikkerhet for personer og husdyr, og slik at det ikke oppstår sammenbrudd eller ulykke som fører til uakseptabelt store materielle eller samfunnsmessige skader.

Veiledning til Teknisk forskrift, TEK 1 § 10-1 Personlig og materielle sikkerhet
Forskriftens hovedoppgave er å ivareta liv og helse til personer og husdyr som oppholder seg i eller på byggverk. Konstruksjoner i byggverk skal motstå de påkjenninger de kan forventes å bli utsatt for, blant annet som følge av de klima- og naturpåkjenninger plasseringen av byggverket vil medføre, uten at det fører til fare for liv og helse. Ivaretakelse av liv og helse vil vanligvis også innebære at hensynet til materielle og samfunnsmessige skader vil være ivaretatt. Forskriftens minstekrav til personlig og materiell sikkerhet vil være oppfylt for konstruksjoner dersom det benyttes metoder og utførelse etter Norsk Standard som angitt i dette kapittel.

Henvisninger

- Eurokoder fra Standard Norge
- Utvalg av referansestandarder fra Standard Norge


Teknisk forskrift, TEK 10 § 10-2 Konstruksjonssikkerhet

I TEK 10 § 10-2 fremkommer at:
Materialer og produkter i byggverk skal ha slike egenskaper at grunnleggende krav til byggverkets mekaniske motstandsevne og stabilitet blir tilfredsstilt.

Byggverk skal prosjekteres og utføres slik at det oppnås tilfredsstillende sikkerhet mot brudd og tilstrekkelig stivhet og stabilitet for laster som kan oppstå under forutsatt bruk. Kravet gjelder byggverk under utførelse og i endelig tilstand.

Grunnleggende krav til byggverkets mekaniske motstandsevne og stabilitet, herunder grunnforhold og sikringstiltak under utførelse og i endelig tilstand, kan oppfylles ved prosjektering av konstruksjoner etter Norsk Standard NS-EN 1990 Eurokode: Grunnlag for prosjektering av konstruksjoner og underliggende standarder i serien NS-EN 1991 til NS-EN 1999, med tilhørende nasjonale tillegg.

Veiledning til Teknisk forskrift, TEK 10 § 10-2 Konstruksjonssikkerhet

Veiledning til første ledd
Det må benyttes materialer og produkter som har slike egenskaper at byggverket fyller sitt formål for den forutsatte levetiden. Materialer og produkter må fylle de krav som følger av byggevareforordningen, se
forskrift om omsetning og dokumentasjon av produkter til byggverk .

Materialer må ha kjente og dokumenterte fasthetsegenskaper, de må være slik at konstruksjoner kan oppnå nødvendig duktilitet og robusthet, og at disse egenskapene ikke påvirkes negativt over tid på en slik måte at byggverkets sikkerhet settes i fare.
Materialer og produkter må også ha slike bestandighetsegenskaper at byggverket lar seg vedlikeholde med et planlagt vedlikeholdsprogram for forutsatt levetid. Det må ved prosjektering tas særlig hensyn til geografiske forskjeller og klimatiske forhold på stedet, jf. pbl. § 29-5.

Veiledning til andre ledd
Forskriften stiller krav til prosjektering og utførelse. Dette innebærer ikke bare krav til prosjekteringsregler og regler for utførelse, men også en forutsetning om at arbeidene utføres og kontrolleres på en slik måte at intensjonene blir nådd.

Krav vil normalt være knyttet til risiko, slik at det stilles strengere krav der konsekvensene er store. Det er gitt anvisninger om dette i prosjekteringsstandardene knyttet til pålitelighetsklasser.
 
Byggverk omfatter konstruksjoner bygget med de tradisjonelle konstruksjonsmaterialene så vel som geotekniske- og bergmekanikk/ingeniøgeologiske arbeider.

Veiledning til tredje ledd
Forskriftens krav er oppfylt dersom det benyttes metoder og utførelse etter Norsk Standard. Korrekt bruk av prosjekteringsstandardene gir samlet det nivået som tilsvarer det sikkerhetsnivået som er akseptert av myndighetene.

Bestemmelsen åpner for at det kan anvendes andre metoder enn prosjektering etter Norsk Standard dersom det verifiseres at de grunnleggende kravene til byggverkets mekanisk motstandsevne og stabilitet vil bli tilfredsstilt, med tilsvarende sikkerhet som den som oppnås ved bruk av Norsk Standard. Slik verifisering vil være svært krevende og i de fleste tilfeller vil derfor prosjektering etter Norsk Standard være eneste reelle alternativ. Ved bruk av andre konstruksjonsmaterialer enn de som er dekket av Eurokodene vil allikevel NS-EN 1990 være retningsgivende for forhold som har med pålitelighet og prosjekteringsregler å gjøre.
 
Europa har innført en ny generasjon av felleseuropeiske prosjekteringsstandarder for konstruksjoner, Eurokoder. Det er i alt 10 Eurokoder, Eurokode 1990 for pålitelighet og Eurokode 1 (1991) til Eurokode 9 (1999) for laster og ulike konstruksjonsmaterialer. Hver Eurokode, med unntak av 1990, er igjen inndelt i flere underdeler. Eurokodene har nasjonale tillegg som angir nasjonalt bestemte parametre som ivaretar ønsket nasjonalt sikkerhetsnivå. I Norge skal de norske nasjonale tilleggene (NA) benyttes.

De aktuelle Eurokodene er:
NS-EN 1990 Eurokode - Grunnlag for prosjektering av konstruksjoner
NS-EN 1991 Eurokode 1: Laster på konstruksjoner
NS-EN 1992 Eurokode 2: Prosjektering av betongkonstruksjoner
NS-EN 1993 Eurokode 3: Prosjektering av stålkonstruksjoner
NS-EN 1994 Eurokode 4: Prosjektering av samvirkekonstruksjoner av stål og betong
NS-EN 1995 Eurokode 5: Prosjektering av trekonstruksjoner
NS-EN 1996 Eurokode 6: Prosjektering av murkonstruksjoner
NS-EN 1997 Eurokode 7: Geoteknisk prosjektering
NS-EN 1998 Eurokode 8: Prosjektering av konstruksjoner for seismisk påvirkning
NS-EN 1999 Eurokode 9: Prosjektering av aluminiumskonstruksjoner

Disse forutsetter at utførelse og materialer er som angitt i de ulike standardene, eventuelt med nasjonale tillegg.

Eurokodene med nasjonale tillegg fastsettes som henholdsvis Norsk Standard (NS-EN) og (NS-EN/NA) og har siden 12. april 2010 erstattet de tidligere norske standardene. Dette kan innebære et behov for en praktisk tilnærming i den første tiden. I en overgangsperiode gis følgende retningslinjer:

1.
Teknisk forskrift 1997 krever ikke at standarder skal brukes, men sier at materielle regler i pbl. med forskrifter anses oppfylt dersom Norsk Standard, eller likeverdig standard, legges til grunn. Dette prinsippet er videreført i byggteknisk forskrift.

2.
Gamle konstruksjonsstandarder og anvisninger i Byggforskserien som er basert på disse standardene, anses derfor å tilfredsstille de krav som stilles til stabilitet og bæreevne i pbl. med forskrifter.

3.
I et påbegynt prosjekt må en vurdere om de gamle konstruksjonsstandardene kan legges til grunn ut fra hvor mye arbeid som er lagt ned før 12. april 2010. Man kan ikke kombinere gamle og nye standarder, men må velge enten gammel eller ny pakke.

4.
For prosjekter som ikke er påbegynt før 12. april 2010, må Eurokodene legges til grunn.

5.
For prosjekter som ikke er påbegynt før 12. april 2010, og man for konstruksjoner i tiltaksklasse 1 ønsker å benytte anvisninger i Byggforskserien, må det inntil anvisningen er oppdatert, gjøres en særskilt vurdering av de prosjekterende på de områdene hvor Eurokodene innebærer vesentlige endringer i forhold til de gamle standardene.

Henvisninger
-
Skredulykka i Ålesund. Rapport frå utvalet som har gjennomgått skredulykka i Ålesund 26. mars 2008, 17. november 2008.
-
Eurokoder fra Standard Norge
- Utvalg av referansestandarder fra Standard Norge
- Melding HO-1/2001 Råd om Snø på tak, Når må du måke og når må du løpe? Statens bygningstekniske etat
- Anvisninger i Byggforskserien fra SINTEF Byggforsk



Geoteknisk prosjektering jf. NS-EN 1997 Eurokode 7: Geoteknisk prosjektering
Av ovenstående følger at den geotekniske prosjekteringen samsvarer med myndighetskravet så fremt arbeidet er utført i samsvar med Norsk Standard herunder NS-EN 1997 Eurokode 7: Geoteknisk prosjektering.

Av denne fremkommer bl.a.følgende krav til prosjekteringsarbeidet:

1.
For hver geotekniske dimensjonerende situasjon skal det kontrolleres at ingen aktuelle grensetilstander, som beskrevet i NS-EN 1990:2002 Grunnlag for prosjektering av konstruksjoner, overskrides.

2.
Ved definisjon av dimensjoneende situasjoner og grensetilstander bør det tas hensyn til følgende forhold:
- forhold på byggeplassen mht. områdestabilitet og bevegelser i grunnen
- konstruksjonens og konstruksjonsdelenes art og størrelse mv
- forhold som angår omgivelsene (tilstøtende konstruksjoner, trafikk, vegetasjon mv)
- grunnforhold
- grunnvannsforhold
- regional seismisitet
- påvirkning fra miljøet (hydrologi, overflatevann, innsynking, temperatur mv)

3.
Grensetilstander kan forekomme i grunnen eller i konstruksjonen eller ved kombinert brudd i konstruksjonen og i grunnen. Grensetilstandene bør kontrolleres ved hjelp av en eller en kombinasjon av følgende metoder:
- bruk av beregninger etter eurokodens pkt. 2.4
- anvendelse av konstruktive tiltak etter eurokodens pkt. 2.5
- modellprøvinger og prøvebelastninger etter  eurokodens pkt. 2.6
- observasjonsmetoden etter  eurokodens pkt. 2.7

4.
I praksis vil erfaring ofte vise hvilken type grensetilstand som er avgjørende for prosjekteringen. Andre grensetilstander kan unngås ved ved å foreta kontroll.

5.
Bygninger bør vanligvis beskyttes mot gjennomtrengning av grunnvann eller overføring av damp eller gasser til innsiden.

6.
Der det er mulig, bør resultatene av prosjekteringen kontrolleres mot sammenlignbar erfaring.

7.
For å fastsette minstekrav til omfanget og innholdet av geotekniske undersøkelser, beregninger og konstruksjonskontrll skal kompleksisteten av hver geotekniske prosjektering identifiseres sammen med relevant risiko. Det skal særlig skilles mellom:

a)
Lette og enkle konstruksjoner og mindre jordarbeider hvor det er mulig å sikre at minstekravene vil bli oppfylt på grunnlag av erfaring og kvalitative geotekniske undersøkelser med minimal risiko.

b)
Andre geotekniske konstruksjoner

8.
For konstruksjoner og jordarbeider med lav geoteknisk kompleksitet og risiko, som definert ovenfor, kan det brukes forenklede prosjekteringsprosedyrer.

9.
Til fastsettelse av kravene til geoteknisk prosjektering benyttes tre geotekniske kategorier, 1-2-3.

10.
En foreløpig klassifisering av en konstruksjon etter geoteknisk kategori bør normalt utføres før de geotekniske undersøkelsene. Kategorien bør kontrolleres og om nødvendig endres ved hvert trinn i prosjekterings- og byggeprosessen.

11.
Prosedyrer for høyere kategorier kan brukes for til å rettferdiggjøre mer økonomiske fremgangsmåter, eller hvis den prosjekterende vurderer dem som aktuelle.

12.
De ulike prosjekteringsaspektene i et prosjekt kan kreve behandling i ulike geotekniske kategorier. Det er ikke nødvendig å behandle hele prosjektet etter den høyeste av disse kategoriene.

13.
Geoteknisk kategori 1 bør bare inkludere små og relativt enkle konstruksjoner:
- hvor det er mulig å sikre at de grunnleggende kravene vil bli tilfredsstilt på grunnlag av erfaring og kvalitative geotekniske undersøkelser.
- med minimal risiko

14.
Prosedyrer i geoteknisk kategori 1 bør bare brukes der det er minimal risiko mht. områdestabilitet eller bevegelse i grunnen, og der grunnforholdene er kjent som tilstrekkelig problemfrie ut fra sammenlignbar lokal erfaring. I slike tilfeller kan prosedyrene bestå av rutinemetoder i prosjektering og utførelse av fundamenteringen.

15.
Prosedyrer i geoteknisk kategori 1 bør bare brukes der det ikke er utgraving under grunnvannsnivået, eller hvis sammenlignbar lokal erfaring viser at en foreslått utgraving under grunnvannnivået vil være problemfri.

16.
Geoteknisk kategori 2 bør omfatte konvensjonelle typer konstruksjoner og fundamenter uten unormale risikoer eller vanskelige grunn- eller belastningsforhold.Eksempler på konvensjonelle konstruksjoner er: sålefundamenetering, platefundamentering, pelefundamentering, vegger som holder igjen jord/ vann, utgravinger, brupilarer og landkar, fyllinger og jordarbeider, jordforankringer og andre forankringssystemer, tunneler i hardt, massivt berghvor det ikke stilles spesielle krav til vanntetthet.

17.
Prosjektering av konstruksjoner i geoteknisk kategori 2 bør normalt omfatte kvalitative geotekniske data og analyse for å sikre at de grunnleggende kravene vil bli oppfylt.

18.
Rutinemesssige prosedyrer for felt- og laboratorieprøving og for prosjektering og utførelse kan brukes for prosjektering i geoteknisk kategori 2.

19.
Geoteknisk kategori 3 bør omfatte konstruksjoner eller deler av konstruksjoner som faller utenfor grensene for kategori 1 og 2.

20.
Geoteknisk kategori 3 bør vanligvis omfatte alternativer til bestemmelsene og reglene i denne standarden. Eksempler på tiltak i geoteknisk kategori 3: Svært store eller uvanlige konstruksjoner, konstruksjoner som innebærer unormale risikoer eller uvanlige eller eksepsjonelt vanskelig grunn- eller belastingsforhold, konstruksjoner i jordskjelvutsatte områder, konstruksjoner i områder der det er sannsynlig at grunnen er ustabil, eller der det forekommer vedvarende bevegelser i grunnen som krever separate undersøkelser eller spesielle tiltak.



Prosjekteringsdokumentasjon jf. Eurokode 7.
Det geotekniske prosjekteringsarbeidet skal redegjøres for i en Geoteknisk prosjekteringsrapport. Detaljnivået vil kunne variere sterkt, avhengig av type prosjektering. For enkle prosjekteringer kan et enkelt ark være tilstrekkelig. Den geotekniske prosjekteringsrapporten bør derimot normalt inneholde følgende punkter, med kryssreferanse til grunnundersøkelsesrapporten jf. standardens pkt. 3.4, og til eventuelt andre dokumenter som inneholder flere detaljer:

1.
Beskrivelse av byggeplassen og omgivelsene

2.
En beskrivelse av grunnforholdene (Grunnundersøkelsesrapport)

3.
En beskrivelse av den foreslåtte konstruksjonen, inkludert laster.

4.
Dimensjonerende verdier for jord- og bergegenskaper, inkludert redegjørelse/ begrunnelse

5.
Redegjørelse for forskriftene og standardene som er anvendt.

6.
Redegjørelse for byggeplassens egnethet for det planlagte byggverket og nivået for akseptable risikoer

7.
Geotekniske prosjekteringsberegninger og tegninger

8.
Anbefalinger for prosjektering av fundamenteringen

9.
Oversikt over punkter som skal kontrolleres under bygging, eller som krever vedlikehold eller overvåking



Prosjekteringsdokumentasjon jf. NS 3480. (Merk at denne er utgått, men i enkelte saker fortsatt vil kunne være gjeldende if. med gjennomføring av uavhengig kontroll av den geotekniske prosjektering)
Følgende er krav til prosjekteringsdokumentasjon jf. NS3480:

1. Generelt
Prosjektering etter denne standard skal dokumenteres. Dokumentasjonen skal være datert og signert.

2. Grunnlagsdata
Grunnforholdene skal dokumenteres i et omfang som er tilpasset de foreliggende geoteknisk problemstillinger, jf. punkt 7.1. (omfang og kvalitet av grunnlagsdata)

3. Dimensjonering og beregning
De stilte forutsetninger og antagelser skal gis. Beregninger skal føres slik at en annen kvalifisert person kan forestå dem.

For beregningsmåter som ikke er alminnelig kjent, skal det oppgis kilder, eventuelt utledes formler, så langt at riktigheten kan kontrolleres.

For anvendte datamaskinprogrammer skal det foreligge brukerbeskrivelse som redegjør for anvendte metoder, restriksjoner, utprøving, innlesning av data og resultatutskrifter.

Ved bruk av empirisk grunnlag skal kilder oppgis.

4. Tegninger og beskrivelse
Tegninger, beskrivelser og spesifikasjoner skal utføres etter Norsk Standard, med mindre andre normer gjøres gjeldende for prosjektet. For prosjektdokumenter som skal ligge til grunn for anbud på eller utførelse av bygg og anlegg, jf. NS3450.

5. Plan for kontroll i byggefasen og for senere oppfølging
Plan for kontrollarbeid i byggefasen, som  forutsatt under prosjekteringen, skal fremgå av dokumentasjonen, sammen med beskrivelse av eventuelle beredskapstiltak.

6. Kontroll av prosjekteringen
Kontrollen av prosjekteringen skal dokumenteres og signeres av den som har utført kontrollen.

 

 



Nyttig oppslagsverk
- Skrednett
- Register over nedbørsfelt
- Nasjonal løsmasse database
- Nasjonal berggrunnsdatabase
- Nasjonal grus og pukkdatabase
- NVE Flomsonekart
- NVE Veileder for dimensjonering av erosjonssikringer i stein
- SV Geoteknikk i vegbygging
- Spenninger i jord
- NVE Retningslinjer for vassdragsanlegg
- Strekkforankring i berg