Svein Roar's
Astronomiportal
 

www.eiendomsinformasjon.no
alt om astronomi for eiendomsutviklere

Asteroide
(kilde: toocharger.com)

Hale-Bopp
(kilde: startswithabang.com)

Observasjon:
Solen er med sine solflekker et mer interessant observasjonsobjekt enn man kanskje skulle tro. Ha derimot i bakhodet at solobservasjon kan forårsaken permanente skader på øynene og blindhet. Bruk derfor alltid solfilter eller projeksjonsmetoden.

Masse & atmosfære:
Solen består av ca. 70% hydrogen,  28% helium mens de resterende 2% er metaller. Mengdeforholdet endrer seg riktignok over tid, ettersom Solen omgjør hydrogen til helium. De ytre lagene av Solen har det som kalles differensiell rotasjon, hvilket  betyr at overflaten ved ekvator roterer med en annen hastighet (25,4 døgn) enn ved  polene (36 døgn). Dette skyldes at Solen ikke er et fast legeme, og liknende forhold er påvist på de store gassplanetene. I solkjernen er temperaturen 15.6 millioner Kelvin. På soloverflaten, fotosfæren, holdes derimot en temperatur på omtrent 5800 K. Stedvis på overflaten finnes "kalde" områder (solflekker), som bare holder 3800 K. Den høye temperaturen i kjernen kommer som resultat av at solen hvert sekund omdanner 700 000 000 tonn hydrogen til 695 000 000 tonn helium og 5 000 000 tonn energi i form av gammastråling. Temperaturforskjellen mellom kjernen og overflaten  skyldes at varmeenergien på vei mot overflaten, absorberes og re-emitteres slik at den på overflaten i all hovedsak fremkommer som synlig lys. Utenfor fotosfæren finnes et  smalt område kalt kromosfæren. Den sterkt fortynnede sonen utenfor kromosfæren kalles koronaen og strekker seg millioner av kilometer ut i rommet. Solens magnetfelt er svært sterkt, tilsvarende komplisert og strekker seg langt utenfor dvergplaneten Plutos bane.

I tillegg til varme og lys sender Solen ut en kontinuerlig strøm av ladde partikler (solvind). Denne forplanter seg utover i solsystemet med en hastighet på ca.450 km/s, og de påvirker Jorden på flere måter, alt fra radiostøy til svikt i strøm- og kommunikasjonsnett etc. Partiklene i solvinden er dessuten ansvarlig for nordlyset- aurora borealis.

Annet:
Solen er omtrent 4.5 milliarder år gammel. Siden dens oppstandelse har den brukt opp omtrent halvparten av hydrogenet i kjernen. Til slutt (ca. 5 milliarder år) vil den gå tom for hydrogen og til slutt ende opp som en planetarisk tåke. Som del av denne prosessen vil jordens eksistens opphøre.

Solen har et stort antall naturlige satelitter. Det vi kjenner som planeter er de største av disse.



De terrestriale planetene
En planet er et himmellegeme som (a) går i bane rundt Sola, (b) har tilstrekkelig masse for at gravitasjonen i legemet dominerer over andre krefter og skaper en hydrostatisk likevektsform (er nesten rund) og (c) har rensket nabolaget rundt banen sin.

Observasjon:
Merkur kan bare observeres enten like før soloppgang, eller like etter solnedgang. Den ses på kveldshimmelen om våren da den er nærmest Sola i banen sin, og på morgenhimmelen om høsten da den er lengst vekke fra Sola. Pga. observasjonstidene og de da normalt dårlige observasjonsforholdene er den vanskelig å få øye på med det blotte øyet.

Masse & overflate:
Merkur har som jorden en kjerne av jern. Kjernen er kledd med en mantel og en skorpe med bergarter. Kjernen opptar trolig 50% av volumet, og utgjør 70% av massen. Denne kjernen gjør at Merkur er en av de mest kompakte planetene i solsystemet
Overflaten er i tillegg til kratere full av klippelignende formasjoner; enkelte hundrevis av kilometer lange og opptil tre kilometer høye.  I tillegg til det klippe og kraterbelagte terrenget har Merkur store områder med  jevn overflate. Merkur har et svakt magnetfelt med en styrke på omtrent 1% av Jordens.

Atmosfære & klima:
Atmosfæren til Merkur består av oksygen, kalium og natrium. Pga. den varme temperaturen og solvinder holdes atmosfæren til Merkur så tynn at den i mange tilfeller anses som atmosfæreløs. Temperaturvariasjonene på Merkur er de mest ekstreme i solsystemet, de skifter mellom 90 og 700 Kelvin.

Annet:
Merkur har ingen måner.
Det er påvist tilstedeværelse av vann/is i enkelte av kraterne på Merkur.

 

Observasjon:
Venus kan som Merkur ses rett etter solnedgang eller soloppgang. Venus er som følge av gjenskinnet fra sitt svovelsyrebaserte skylag en av de mest lyssterke objektene på himmelen. Lyset fra Venus kan sogar være så sterkt at det kaster skygge på bakken.

Masse & overflate:
Venus har en kjerne av jern, en mantel og en overflateskorpe. Overflaten på Venus preges av vulkanske sletter samt aktive vulkanske fjellområder. Som følge av den tette atmosfæren finnes ingen små kratere. Venus har ikke noe magnetfelt, antakelig på grunn av den langsomme rotasjonen.

Atmosfære & klima:
Venus har en tett atmosfære. Den består for det meste av karbondioksid, noen få prosent nitrogen, litt vanndamp og svoveldioksid og ubetydelige mengder edelgasser. Den tette atmosfæren gir kraftig drivhuseffekt, og temperaturen ved overflaten er 740 K, hvilket tilsvarer 411 grader celsius. Temperaturen på Venus er høyere enn temperaturen på Merkur, selv om Venus ligger dobbelt så langt fra Sola som Merkur.

Annet:
Venus har ingen måner.
 
 

Observasjon:
Er vel ikke så relevant i astronomisk sammenheng.

Masse & overflate:
Jorden har i tillegg til en kjerne for det meste bestående av jern, en indre mantel sannsynligvis hovedsakelig bestående av silisium, magnesium og oksygen, en ytre mantel bestående av jern- og magnesiumsilikater, kalsium og aluminium og en overflateskorpe hovedsakelig bestående av kvart og andre silikater. Jordskorpen er bestående av 8 store og et tyvetalls mindre plater som flyter på den ytre mantelen - platetektonikk. Der platene møtes er jordskjelv og vulkansk aktivitet ikke uvanlig. Rundt 71% av jordens overflate er dekket med vann.

Atmosfære & klima:
Jorden har en atmosfære som består av hovedsaklig nitrogen, oksygen (og Ozon (O3) som er 3 sammensatte oksygenmolekyler) og mindre mengder argon, karbondioksid, og vann. Temperaturen på Jorda ligger på overflaten et sted mellom 70 minusgrader og 55 varmegrader. Til tross for geografi- og døgnbaserte variasjoner kan en likevel si at temperaturen på jorden er forholdsvis stabil  i forhold til de andre planetene. Dette først og fremst som følge av drivhuseffekten forårsaket av CO2-nivået som øker jordens snittemperatur med ca. 35'C. Jordens magnetfelt, hovedsaklig skapt av elektriske strømmer i kjernen, fungerer som et skjold mot solvinder. Denne beskyttelsen holder jordens atmosfære stabil. Ozonlaget er en annen av jordens sikkerhetsanstaltninger. Dette laget absorberer ultrafiolett stråling og fungerer slik sett som solkrem. Uten magnetfeltet og ozonlaget ville alt liv på jorden gå tapt. Jordens tette atmosfære, og den friksjonen som følger av dette, medfører at mindre meteorer brenner opp før de treffer bakken.

Annet:
Jorden har en måne: månen. Denne befinner seg i en gjennomsnittsavstand fra jorden på 382 000 km. Månens diameter er en fjerdedel av Jordas , og gravitasjonen der er en sjettedel så sterk som jordens.

Jorden er ca. 4,5 milliarder år gammel.

Observasjon:
Mars er et gunstig observasjonsobjekt ettersom den går i bane rett utenfor Jorda, men pga. størrelsen er det desverre ikke helt enkelt å observere en del av plantetens spektakulære kratere, kløfter og fjellformasjoner. Her finnes blant annet det største fjellet i solsystemet- Olympus Mons som rager 24 000 høydemeter.

Masse & overflate:
Mars har en liten kjerne av jern, en mantel og en overflateskorpe. Overflaten på Mars er preget av store sletter, fjellkjeder og et stort antall kratere. Her finnes dessuten en mengde store vulkaner og en 4800 km lang canyon - Valles Marineris. Det er ingenting som tyder på at planeten har aktiv vulkansk aktivitet i dag. Mars har svake lokale magnetfelter rundt om på planeten, hvilket antakelig er rester fra et tidligere globalt magnetfelt.

Atmosfære & klima:
Mars har en svært tynn atmosfære  vesentlig bestående av karbondioksid, men også små mengder nitrogen, argon, oksygen og vanndamp. Gjennomsnittstemperaturen på Mars er -55°C, overflatetemperaturene fra så lite som -133°C i polområdene om vinteren til nesten 27°C på solsiden om sommeren.

Annet:
Mars har to små måner: Phobos og Deimos.
Mars har permanente iskalotter (tørris)ved begge polene.



De jovianske planetene
En planet er et himmellegeme som (a) går i bane rundt Sola, (b) har tilstrekkelig masse for at gravitasjonen i legemet dominerer over andre krefter og skaper en hydrostatisk likevektsform (er nesten rund) og (c) har rensket nabolaget rundt banen sin.

Observasjon:
Jupiter er  et gunstig observasjonsobjekt fra jorden. Det vi ser av Jupiter, er toppen av et skylag som befinner seg ytterst i planetens tykke atmosfære.

Masse & overflate:
Foruten en liten steinkjerne er Jupiter utelukkende bestående av gasser. En kan nærmest si at planeten utelukkende består av atmosfære. Jupiter har som Saturn ett ringsystem antakelig bestående av støv og grus. Dette er derimot vesentlig mindre og mørkere. Jupiter har et enormt magnetfelt som er langt sterkere enn Jordens.

Atmosfære & klima:
Atmosfæren er hovedsakelig bestående av hydrogen, men også med mindre mengder helium, metan og amoniakk. Temperaturen i kjernen er beregnet til 11 111 grader (20 000 K), mens den på "overflaten" er  120 minusgrader.

Annet:
Jupiter har mange måner. De mest kjente av disse er: Ganymedes, Callisto. Io og Europa, Metis, Aadrastea, Amalthea og Thebe.

 

Observasjon:
Saturn er ettersom den er mindre, og dobbelt så langt unna jorden ikke like enkel å observere som som Jupiter.

Masse & overflate:
Foruten en liten steinkjerne er Saturn utelukkende bestående av gasser. En kan som for Jupiter si at planeten nærmest utelukkende består av atmosfære. Som tilfellet er for de andre gassplanetene har Saturn et betydelig magnetfelt.

Atmosfære & klima:
Saturns atmosfære består også vesentlig av hydrogen og helium samt små mengder metan og amoniakk. Saturn er den planeten i solsystemet som har minst tetthet. Den er lettere enn vann, og ville derfor kunnet flyte. Temperaturen i Saturns kjerne er beregnet til 6666 grader (12 000 K). Overflatetemperaturen er 180 kuldegrader. Saturn er kjent for sitt ringsystem.  Ringene er inndelt i et stort antall småringer, og selv om de ser solide ut er de bestående av milliarder av isfragmenter og is. og steinblokker i ulik størrelse. Ringene er bare 1,5 km tykke og har en utstrekning på 274 000 km.

Annet:
Saturn har mange måner. De mest kjente av disse er: Titan, Mimas, Enceladus, Rhea, Phoebe, Tethys, Dione, Janus, Hyperion og Epithemus
 

Observasjon:
Uranus er som følge av avstanden til jorden ikke like enkel å observere som de mer nærliggende planetene.

Masse & overflate:
Uranus er bygd opp av en liten kjerne av stein omgitt av et lag med vann, amoniakk og metan.  Som tilfellet er for de andre gassplanetene har Uranus et betydelig magnetfelt, selv om denne nmagnetfelt skiller seg fra de øvrige ved at dette ikke er sentrert midt på planeten, og at den heller ca. 60% i forhold til rotasjonsaksen.

Atmosfære & klima:
Atmosfæren består for det meste av hydrogen samt litt helium og metan. Overflate temperaturen på Uranus er 210 kuldegrader. Uranus har som Jupiter og Saturn et ringsystem. De fleste er mindre enn 10 km brede og består antakelig av støv ,grus og opp til meterstore steinblokker.

Annet:
Uranus har mange måner. De største og meste kjente er: Miranda, Ariel, Umbriel, Titania, og Oberon.
 

Observasjon:
Neptun er som følge av avstanden til jorden ikke like enkel å observere som de mer nærliggende planetene.

Masse & overflate:
Neptun er bygd opp av en liten kjerne av stein omgitt av et lag med vann, amoniakk og metan. Neptuns magnetfelt er, som hos Uranus, orientert på en merkelig måte, og er sannsynligvis generert av bevegelser i et ledende materiale (antagelig vann) i de midtre lagene av planeten.

Atmosfære & klima:
Atmosfæren består for det meste av hydrogen samt litt helium og metan. Neptun har som Uranus, Jupiter og Saturn et ringsystem.

Annet:
Neptun har flere måner. Den mest kjente og den klart største av disse er Triton.



Dvergplaneter
En dvergplanet er et himmellegeme som (a) er i bane rundt Sola, (b) har tilstrekkelig masse for at gravitasjonen i legemet dominerer over andre krefter og skaper en hydrostatisk likevektsform (er nesten rund) og (c) har ikke rensket nabolaget rundt banen sin, og (d) er ikke en måne.

De 5 definerte dvergplanetene i solsystemet er: Eris (3000 km i diameter), Pluto ( 2705 km i diameter), Makemake ( 1800 km i diameter), Haumea ( 1800 km i diameter),  Ceres (950 km i diameter),



Smålegemene
Et smålegeme er et objekt som går i bane rundt Sola, men som ikke er planet eller dvergplanet.

Asteroider
Asteroider er benevnelsen på store steiner og svært små "planeter" som svever rundt i verdensrommet. Asteroidene er vanligvis for små og lyssvake til at vi kan se de med det blotte øye, men de kan observeres med hjelp av teleskoper.

Det er registrert titusenvis av asteroider i vårt solsystem, med størrelser som varierer fra noen titalls meter og oppover. De fleste asteroidene kretser i baner mellom Mars og Jupiter (asteroidebeltet), utenfor Neptun (Kuiperbeltet) og mellom Saturn og Uranus (Kentaurer).

De fleste asteroider består av stein, noen av jern og til dels nikkel. Asteroider som kretser langt fra solen kan inneholde vann-is. Dersom innholdet domineres av vann-is, blir legemene gjerne klassifisert som kometer, se egen beskrivelse under.

Det  er - heldigvis - sjelden at jorden kommer i nærheten av og/eller treffes av asteroider. Til tross for at jordoverflaten er i stadig endring er det likevel blitt identifisert og registrert ca. 120 nedslagskratere. De seneste av disse er Barringer - krateret i Arizona som er ca. 50 000 år gammelt og Tunguska- krateret i Sibir som kom som et resultat av et meteoridenedslag i 1908. I sistnevnte tilfelle ødela en meteoritt på ca. 60m i diameter et skogsområde på hele 100 km i diameter. Statistisk sett må en på jorden regne med å bli truffet av en: 1 km asteroide hvert 300 000' år, og en 10 km asteroide hvert 100 million' år. Som tilfellet var for dinosaurene for ca. 65 millioner år siden vil slike store nedslag kunne medføre fatale konsekvenser for menneskeheten og alt liv på jorden forøvrig. Det forskes på hvordan vi skal kunne beskytte oss mot slike fremtidige sammenstøt.

De største og mest kjente asteroidene i vårt solsystem er: Pallas, Vesta,  Hygiea, Sedna, Mathilde, Gaspra, Eros, Ida


Kometer
Kometer er benevnelsen på iskledte steinobjekter som svever rundt i verdensrommet i store elliptisktiske baner rundt solen, og som derfor blir utsatt for nedkjølning/ oppvarming avhengig av avstanden til denne. Ved nærhet til solen dannes en karakteristisk hale som følger av issmeltning. Denne kan i mange tilfeller biskues med dette blotte øyet. For øvrig er kometer svært like asteroider og sammenliknes gjerne med disse.

Det er registrert og katalogisert i underkant av 1000 kometer i vårt solsystem. De absolutt mest kjente av disse er Halleys komet og Hale-Bopp.


Meteorider, meteorer og meteoritter
Meteorider er benevnelsen på små støvkorn og steiner som svever rundt i verdensrommet. Meteorer (stjerneskudd) dannes ved at meteorider kommer inn i jordatmosfæren å skaper hvite lysende streker som resultat av varmeenergi fra friksjonen den møtes med i jordatmosfæren. Meteorider som ikke brenner opp, og derfor faller ned på jordoverflaten kalles meteoritter. Sistnevnte kan ses som såkalte ildkuler hvilket er svært lyssterke meteorer. Meteoridene kan stamme fra asteroider, kometer eller som resultat av kollisjoner på måner og planeter etc. Hver dag lander flere hundre tonn materie fra meteorider på jordoverflaten. Disse har derimot som oftest svært begrenset masse (milligram). Kun i sjeldne tilfeller finner man meteoritter av særlig størrelse.


Det interplanetariske medium
Rommet mellom planetene er langt i fra så tomt og uinteressant som det en kanskje skulle tro. Ved siden av større mengder mikroskopiske støvpartikler finnes der: elektromagnetisk ståling, kosmisk stråling, varm plasma (solvind) og magnetfelter. Temperaturen i det interplanetariske medium er omtrent 100 000 K.

 

Melkeveien
(kilde: beagle.hihm.no)

Melkeveien er en stavspiralgalakse, som består av mellom 200 og 400 milliarder stjerner. Vårt solsystem befinner seg ca. 26000 lysår fra sentrum av galaksen, ute i spiralarmen Orion-armen. Vi har en spiralarm utenfor oss og minst tre innenfor. Melkeveien anslås å ha en diameter tilsvarende 100 000 lysår.

En stavspiralgalakse er en spiralgalakse med en stav- eller stanglignende stjerneformasjon i sentrum av galaksen. Midt på staven i Melkeveisystemet er det et område med spesielt høy stjernetetthet. Dette kulelignende sentrum har en diameter på 30 000 lysår. Spiralarmene danner skiven. Denne har radius 40 000–50 000 lysår, men er bare 3000 lysår tykk. Man regner med at Melkeveien sett utenfra likner mye på Andromedagalaksen som naturlig nok er langt enklere for oss å observere. Rundt hele Melkeveisystemet finnes en kuleformet halo som er ca. 400 000 lysår i diameter. Her finnes ca. 90 % av Melkeveiens masse, såkalt "mørk materie". Helt inne i sentrum av Melkeveisystemet har man funnet et sort hull med flere millioner solmasser. i Sentrum finnes en kraftig radiokilde, noe som trolig skyldes det sorte hullet. Det som i dagligtalen kalles Melkeveien, er en annen spiralarm enn den vi selv bor i. På grunn av avstanden ser den ut som et tåkete bånd, men i teleskop ser man at den består av flere millioner stjerner.


 

Ettersom Karlsvognen i Ursa Major og Stella Polaris er så fremtredende på den nordlige nattehimmelen er det naturlig å ha disse som utgangspunkt for den videre orienteringen.

                

                

                

Har man i tillegg kjennskap til lokaliseringen av de svært lyssterke stjernene: Vega i stjernebildet Lyren (Lyra), Arcturus i stjernebildet Bjørnevokteren (Bootes), og Sirius i stjernebildet Store hund (Canis Major) har man et godt utgangspunkt for orientering på stjernehimmelen.

                
              bildekilde: http://www.heavens-above.com